Å finne sjelen sin igjen
På hennes spirituelle reise har spørsmål om sjelen opptatt Unni Ranheim. Hun opplevde å finne igjen noe opprinnelig, og dette åpenbarte en helt ny verden.
I et alminnelig liv med mange plikter, gjøremål og en overflod av underholdningstilbud er det lett at de store spørsmålene i livet havner under radaren. Kontakten med vårt innerste blekner, men for et menneske som er søkende, som undrer seg, vil en lengsel oppstå.
– Kanskje er det sjelen vår som lenger etter oss, etter mennesket sitt, spør forfatter Unni Ranheim.
Det er ulike ideer om hva sjelen er. Er vi en sjel med kropp, eller en kropp med sjel? I følge mange religiøse og filosofiske tradisjoner er sjelen en selvbevisst eterisk substans som er enestående for hvert enkelt vesen. Mange tenker at sjelen gir grunnlag for bevissthet, og at den er udødelig.
For Unni Ranheim resulterte et viktig møte i at hun gjenfant sin sjel. Hennes søken etter større forståelse og spirituell innsikt førte til en reise, som hun nå deler med alle som vil lese om den.
Gjennom mange år satte hun ord på sine tanker og indre opplevelser. Sittende på sitt spesielle sted ved havet i sitt «utekontor» blant rullesteiner, fant hun ro til å meditere og å få kontakt med sitt indre. Derfra noterte hun ned beskjeder og informasjon, som kom til henne på ulike måter. Det var i utgangspunktet ikke tenkt at det skulle resultere i en bok, men nå finnes historien mellom to permer; ”Sjelen og mennesket”.
Møte med sitt indre barn
Fortellingen begynner med at Unni Ranheim møter seg selv som barn, en to-tre år gammel jente.
Hun kjenner det helt inn i ryggmargen. Hun har glemt at hun har et indre barn, glemt at hun har en sjel, forteller forfatteren.
Hun opplever å ha funnet noe verdifullt, noe hun har savnet som hun ikke visste hva var.
Flere ganger har den lille sjelen forøkt å rope til mennesket sitt, kalle på det og si ”Hei! Jeg er her”. Endelig når hun fram.
– Er det mitt spirituelle jeg som trer frem i skikkelsen av mitt indre barn, spør hun seg?
Barnet, ”Lillemeg” er en følgesvenn gjennom boken. Hun gir stemme til forfatterens spirituelle jeg og sjelsvisdom, som lenge har vært forsømt. Ranheim kan stille spørsmål og ”Lillemeg” svarer. Hun svarer på de store spørsmålene, hun viser vei og hun gir praktiske hverdagsråd.
Forfatteren: ”Hva trenger jeg”?
Lillemeg: ”Du trenger å logge av. Du sjekker mail og nettet hele tiden. Vet du hva jeg skal bli når jeg blir stor?”
Forfatteren: ”Nei.”
Lillemeg: ”Jeg skal bli fri.”
Forfatteren: ”Er ikke jeg fri?”
Lille meg: ”Nei, du henger fast i gamle mønstre”.
”Lillemeg” er ikke den eneste guiden som gjør seg gjeldende for forfatteren. En ny, ukjent stemme dukker opp. Hun lytter men ”hører” den ikke i øret som en vanlig stemme. Ordene føles mer enn hun kan høre dem. Hun spør seg om det er en guide, en veileder eller hennes høyere selv som snakker til henne? Eller er det bare fantasier og oppdiktning?
Hun får svar på flere spørsmål hun sitter inne med. For hvordan har det seg at det er først når ”Lillemeg” kommer at hun forstår mer? Hva betyr det?
”Stemmen”: ”At du skal bli som barn igjen. Og det betyr ikke at du skal bli tre år, det betyr å lytte til det ekte, det som ikke er besudlet, stivnet, formet, avlært, hånet og forsømt”.
Hvor denne stemmer kommer fra?
Er det Kraften, Altet, som vi alle er en del av?
Fred er et gjentagende tema i boken. Om fred sier denne stemmen:
”Hadde alle hatt fred med seg selv, ville det også vært fred på jord.”
(Forsetter under bildet)
