En bok blir til

Mange drømmer om å skrive. Og for noen lykkes det å feste ordene mellom to permer. Torill Helene Lauritsen forteller om sin lange ferd mot en utgivelse av sin første bok.

Hun er en engasjert, skrivekyndig dame med mye på hjertet og et stort engasjement for natur, mennesker og miljø. Men å få utgitt en bok skulle vise seg å bli et langt lerret å bleke. Allerede i 2008 begynte Torill Helene Lauritsen å skrive boken, som ble levert fra trykkeriet tidligere i år. Endelig gikk en drømmen i oppfyllelse, selv om prosessen ble annerledes enn forventet. Boken handler om utenforskap, overnaturlighet og menneskelige forhold som sorg, savn, skam, frykt og kjærlighet.

– Endelig i år å få utgitt Verdenskanselliet har vært en lang prosess. For det første er det de tankene fra Janteloven; tanker om hvem tror jeg at jeg er; skrive en roman og tro at den blir lest? Det er så mange gode romaner som er utgitt, titusenvis, hundretusenvis, hvordan kan jeg innbille meg at jeg skal kunne klare å skrive en som også blir lest? Jeg- en kvinne fra det ytterste nord, som – selv om jeg alltid har like å lese, som har skrevet små historier og dikt fra jeg var ganske liten, som tidlig ble glad i litteratur, som har lest mye hele livet, som begynte å lese Hamsun da jeg var 12 år (vet ikke om jeg forstod så mye av det) – hvordan skulle jeg kunne innbille meg at jeg kunne skrive og utgi en bok!

Jeg har studert norsk, vært norsklærer, og jeg har også anmeldt bøker for avisa Finnmarken over en ti-årsperiode. Jeg har vært medlem av Norsk Kritikerlag siden 2002, og er fortsatt medlem. Jeg har også klart meg ganske bra i de jobbene jeg har hatt pga. at jeg var glad i å skrive, gjerne lange utredninger, planer, rapporter og høringsutkast – uten at det dermed kan sies at man er en forfatter in spe – langt derifra … et byråkratisk språk er vel det absolutt motsatte av god litteratur.

Men når det nå er sagt, så har jeg også tenkt at hvorfor skal ikke jeg kunne skrive en bok og få den utgitt? Er ikke det jeg har på hjertet verdt å bli hørt, er ikke min stemme like mye verdt som andres, selv om jeg er kvinnfolk, godt oppi årene og helt fra Finnmark, t.o.m. Øst- Finnmark? Jeg mener at alle stemmer skal bli hørt – ellers har vi ikke et demokratisk samfunn. 

Mye av litteraturen som gis ut i dag er enten introvert virkelighetslitteratur, eller mer eller mindre selvbiografiske fakta-historier om spiseforstyrrelser, sykdom, misbruk og vold – gjerne fra influensere og kjendiser. Greit nok, og sikkert gode og nyttige bøker for mange, men det hadde jo vært ok om forlagene kunne begynne å interessere seg for andre typer romaner, også fra Norge, ikke bare som oversatt feel-good litteratur.

Annonse

Det kommer inn i underkant av 7000 manus til forlagene hvert år. 1 % blir det bøker av- inni her er også de bestselgende forfatterne! Det er m.a.o. et mikroskopisk nåløye på linje med kvantefysikk og bli antatt som debutant på et forlag. Derfor var det veldig overraskende at jeg ble antatt av Aschehoug da jeg sendte inn et mer eller mindre halvferdig manus i 2009, ca. et år etter at jeg hadde begynt å skrive på manuset. Jeg fikk idéen til Verdenskanselliet i 2008 da jeg var på et skrivekurs i Hellas med Tracy Culleton, en feel- goodforfatter fra Irland, som etter hvert begynte å skrive historiske romaner. Jeg ante ikke den gang da jeg fant opp tittelen at kansellering skulle bli så aktuelt. I Verdenskanselliet er kansellering satt i system.

Skrivekurs var noe jeg likte å dra på, og har oppi gjennom årene vært på skrivekurs med Kjersti Wold på Kreta, med Merete Morken Andersen på et kloster i Trevi i Italia (skal faktisk tilbake i august på skrivekurs med henne- det er for de som har gitt ut en bok, og jobber med nr. 2), jeg har vært med Jan Kjærstad i London og med Torkil Damhaug i Firenze, og faktisk en helg med Vigdis Hjort i Kirkenes på litteraturfestivalen der. Jeg liker skrivekurs fordi jeg liker å være med folk som liker og snakke om, skrive og er opptatt av litteratur – og så er det fint å få inspirasjon fra gode forfattere.

Hva tenkte jeg da jeg kom på denne idéen som nå er blitt til Verdenskanselliet?
Jo, hva hvis man drar de tendensene man i dag ser i samfunnet; innen politikk, klima, moral, psykologi, religion, mote, underholdning, kultur, teknologi, design etc. ut i sin ytterste konsekvens – og skriver om det? Dette tenkte jeg, og så gjorde jeg det! Jeg diktet opp tittelen og en god del andre ting som navn på duppeditter i manuset, blandet ord fra forskjellige språk, og sendte det som sagt mer eller mindre halvferdig til Aschehoug før vi dro på ferie til Portugal det året.

Jeg skal gi korte utdrag fra konsulentuttalelsene jeg fikk – fikk til sammen 6 i løpet av noen år, tre fra Aschehoug og tre fra Vigmostad Bjørke (VB), for jeg sendt inn til VB etter at jeg ikke kom noen vei med Aschehoug. Fordi VB var et mindre forlag, tenkte jeg at de ville svare raskere. Jeg ble antatt også av dem, men det samme skjedde – det gikk lenge mellom hver gang jeg sendte inn, selv om redaktøren kanskje var med på her og kom med egne uttalelser, i tillegg til konsulentuttalelsene.

Sitat fra konsulentuttalelsene:

Dette er et unikt manus, en fascinerende fremtidsverden, et tankevekkende tema, et alvorlig tema, speiler en uro i Vesten i dag i forbindelse med økonomisk krise, klima- og miljøtrusler, gateopptøyer og et voksende Kina. Romanen er et innlegg i en lykkesamfunnsdebatt, samtidig som det er god underholdning. Flere av romanens handlingsforløp og tematiske anliggender oppleves som urovekkende relevante og aktuelle, til tross for en fjern tidsramme. Interessant konstruksjon med de 7 bud for velvære – en konsulent som hadde lest mye sci-fi, men ikke vært borti det før.

En konsulent sa at romanen gir et rikt og levende bilde på hvordan det kan være å leve i en fjern fremtid.

«Særlig beskrivelsen av kommunikasjons- og underholdningsteknologien er spennende. Spåingen med Tarotkortene er spennende! Måten forfatteren formidler stoffet på, er en styrke i manuset der vi følger hovedpersonen nært i hans daglige liv og følelsesliv. Dette er karakterroman – og det er bra!»

Faktisk skrev den første konsulenten: «Det er et fascinerende univers som trer frem i dette manuskriptet, fantasifullt konstruert, med klare, nærmest satiriske paralleller til den vestlige sivilisasjonen i det 21. århundre – en oppdatert krysning mellom Huxleys BNW og Orwells 1984».

Jeg ble jo helt lamslått av denne uttalelsen – BNW og 1984 er jo bøker som virkelig har slått an historisk, er blitt oppsatt på teater, filmet og ennå leses, selv om de ble skrevet i hhv. 1932 og 1948. Jeg er en stor beundrer av Aldous Huxley, jeg pleier å høre intervju med ham på Youtube.

Men denne konsulenten sa også at det bør kuttes 50- 70 sider, og det var i et veldig, etter min mening, knapt manus. Det tok ca. et halvt år fra jeg korrigerte og sendte inn, før jeg fikk svar, og da var det en ny konsulentuttalelse som mente at jeg burde gå bort fra karakteren og hans utvikling, og heller lage en action- roman – jeg måtte se filmen Minority Report med Tom Cruise!

Og så var det en som mente det var for mye dialog, en annen mente at det var bra at romanen var dialogdrevet. En ville at kapittel 3 skulle være begynnelsen, en ville at boka ikke skulle være i tre deler, men i èn del, en ville at Verdenskanselliet ikke skulle være på jordkloden, men på en annen planet, og en ville at jeg skulle finne opp et nytt språk! En mente at jeg burde skrive mer moderne engelsk cyber- science-fiction, ikke slik jordnær, realistisk sci-fi som jeg hadde skrevet.
Det var jo helt utelukket å finne opp et nytt språk selv om jeg har funnet opp mange nye ord, satt sammen fra ulike språk, og cyber-fiction ønsket jeg ikke å skrive.

Jeg fikk tilbakemelding om at «språket flyter fint, syntaksen er behagelig, uten å være motstandsløs, god ambivalens, et syn konfronteres snart med et annet, relevante diskusjoner om psykiatriens rolle i samfunnet, at det ikke blir gitt ekle svar, virker aktiverende på leseren, et kunstgrep: forenklede tanker er lik forenklet språk, tilbyr refleksjon omkring viktig tema.

Det med spåingen og det okkulte i romanen ble også fremhevet som positivt, at «det beriket og førte handlingen videre». Jeg er oppvokst med en bestemor som spådde i bordkort og kaffegrut, og som antakeligvis brukte sin sjette sans så godt at hun alltid spådde rett.

Med så mye positivt fra disse konsulentene prøvde jeg etter beste evne og skrive om og sendte så inn på nytt, hadde ikke større selvtillit enn at jeg mer eller mindre slavisk fulgte konsulentenes råd. Men det tar som sagt, veldig lang tid før man får noen tilbakemelding – så fremt man ikke heter Jo Nesbø, Per Petterson eller Jørn Lier Horst, da… De store forlagene bruker sine ressurser på bestselgende forfattere, ikke på debutanter, og det er vel heller ikke så rart, egentlig.

Alt dette arbeidet resulterte for min del i at jeg satt med flere utkast av samme roman. Til slutt innså både forlaget og jeg at vi ikke kom videre, så jeg la hele prosjektet bort, og livet ga meg i mange år andre og større utfordringer enn å ferdigstille en roman.

Så kom jeg til det punktet at jeg gikk av med pensjon, og da tenkte jeg at «nu har jeg god tid og sjelefred nok til å få realisert prosjektet Verdenskanselliet!»

Det er veldig få som har lest denne romanen underveis i prosessen, men to av mine venninner har lest et par versjoner av Verdenskanselliet, og begge sa uavhengig av hverandre:
«Torill, jeg syns den første versjonen er den beste!»
Og da bestemte jeg meg: Verdenskanselliet skal ut i verden! Den 16. januar i år ble den lansert, og den er blitt tatt godt imot. Men mange vil nok kvie seg for å kjøpe den for de ikke er interessert i Science -fiction litteratur. Det er synd, for boka handler om menneskelige forhold som kjærlighet, sorg, savn, skam, frykt, utenforskap og overnaturlighet.

Boka er i svart hardback uten omslag, og med skitne hvite bokstaver og en swastika (et halvt hakekors som s), dvs. det lynet som man ser i gull i tittelen. Jeg var litt redd for at det skulle oppfattes som en nazi-bok, men det er jo det absolutt motsatte. Som Karl Popper (østerriksk– britisk filosof) sa: Those who promise us paradise on earth never produced anything but a hell.

Hvorfor har jeg valgt Science-fiction som metode da jeg skrev Verdenskanselliet? Sci-fi har tradisjoner tilbake til eventyr, sagn og mytologi. Og som Bing og Bringsværd sa, de kalte sci-fi for Fabel litteratur: Ved å benytte seg av sci-fi som metode, kan man fokusere på problemer og situasjoner uten å lage en realistisk fremstilling, eller vektlegge hverdagslige selvfølgeligheter. Man kan altså ta opp tema som er aktuelle og belyser problemer i samfunnet i dag, selv om handlingen foregår kanskje 1000 år frem i tid.

Jeg er interessert i relasjoner mellom mennesker, og hva som skjer med folk, hvordan vi er barn av det samfunnet vi lever i, hvordan vi blir påvirket av omgivelsene. Aldous Huxley mente allerede i 50-årene at pressens viktigste oppgave i et demokrati er å sette innbyggerne i stand til å velge. Men nu overstrømmers også meningsbærende medier av trivialiteter. Kling og klang og likegyldigheter. Alt blir registrert; banken vet mer om oss enn det vi selv husker (Åh, handlet jeg tre ganger på polet i forrige måned?)

Eksplosjonen innen genforskning vil gjøre det mulig å luke ut mennesker som er disponert for atferdsvansker – jeg har dratt dette en god del lenger i boka jeg har skrevet. Det var en som sa at «skriving er å oppdage hva du ikke vet»- og sånn har det nok vært for meg også i den her skriveprosessen i disse årene som har gått.

Jeg må få sitere Roy Jacobsen når det gjelder å lese: Han sier at det å lese for ham er like viktig som luft for lungene, som oksygen for hjernen. En god bok setter i gang tankeprosesser og viser deg sider ved livet, gir deg nye dimensjoner, en filosofisk dimensjon, du kan lære noe, boka kan gi deg kunnskap, være et instrument som griper inn i det som heter livet, du kan lære å kjenne deg selv, men du vet ikke hva det er, du må derfor lese enda en bok for å finne ut hvem du er, og enda en, og enda en …

Derfor leser jeg – og ja, det vil komme flere romaner fra min side. Jeg holder nå på å skrive en oppvekstroman fra Finnmark, hvor jeg bruker essayistiske elementer sammen med selvopplevd stoff i kombinasjon med ren fantasi. Det å skrive en roman er rett nok hardt arbeid, men Vår Herre skal vite at det virkelig er både morsomt og givende!

Torill H. Lauritsen er født i Kirkenes i 1954. Hun har skrevet på Verdenskanselliet siden 2008. Etter å ha blitt ledet i sirkel av to store forlag siden 2009, med 6 konsulentuttalelser og uttallige omskrivninger, valge hun å gi ut boken på eget forlag.

Relatert:

Markedsplassen/Bøker