Og – og her er det et stort OG, vårt beste er ikke alltid det vi tror er vårt beste. Det er ikke alltid den løsningen vi tror vil sope veien vår fri for bekymringer og plager eller som vil fylle opp kontoen vår og la oss kjøpe huset vi ønsker oss, som er til vårt eget beste.
For sjelen vår, vårt indre jeg, har gjerne en helt annen plan for livet på jorden enn det vi gjennom forventinger og krav tror er til vårt beste og i tråd med vår plan. For den opprinnelige planen har vi glemt når vi kommer ned til jorden, hadde vi husket den, hadde vi levd etter en fasit, og hva hadde vi lært da?
Når vi lærer oss å SE BAK det vi tror vi ser, og ser bak glitteret, fasaden, bak maskene, ser vi det som er sant. For ser vi bak det vi tror er vår sannhet, da ser vi det som er.
Et sterkt møte med mor
Jeg har lyst til å fortelle deg en historie.
En godt voksen mann kommer til meg. La meg kalle ham Jens. For et par år siden mistet Jens moren sin som han var svært knyttet til. Moren hadde fått slag og lå på sykehuset. Jens og resten av familien byttet på å sitte hos henne. En natt ble Jens avløst av sin samboer, like etter at han gikk, dør moren. Jens knuges av sorg, skyld og fortvilelse, han har sviktet henne. Han var ikke der da hun døde.
Han har aldri hatt en regresjon før, og er heller ikke så bevandret i det alternative, men han er søkende og åpen, han lurer på om det er noe mer – om det er mulig å finne ut noe om mor? For han har en fornemmelse av at hun er i nærheten av ham, men han får ikke tak på hva det er hun vil.
Jeg kan ikke love ham at han finner mor, for verken jeg eller klienten vet hva som kommer til å skje i en prosess, og ingen prosesser er like. Vi må bare følge den veien som blir lagt opp for oss, og jeg som terapeut, går ved siden av og støtter og hjelper til der det trengs. For dette er klientens prosess, ikke min.
Det er Jens som skal finne svarene i seg selv, det er Jens som skal SE BAK denne gangen, og jeg vet ikke hva som gjemmer seg i Jens sitt innerste indre.
Reisen begynner for Jens; han opplever at han er en ung gutt ute i skogen, redd, men på vei hjem, der han ikke har vært på svært lenge. Han nærmer seg, blir rørt når han ser hytta:
«Mor er der. Sammen med mange mennesker. Jeg tør ikke gå bort til henne, vet ikke om hun kjenner meg igjen. Det var ikke plass til meg der, det var så mange, jeg har vært borte lenge.»
Jens blir så trist der han ser moren sin stå på plassen utenfor hytta og vaske klær, det er den samme moren som i hans nåværende liv. Han er så redd hun vil dytte ham bort, men han har så lyst til å gå bort. Med noen støttespørsmål fra meg finner vi ut av det. Og han våger seg bort til henne.
«Hun kjenner meg igjen, hun omfavner meg, holder armene rundt meg. Hun sier at hun har lengtet etter meg, jeg sier at det har jeg også gjort.»
Dette er sterkt for Jens, tårene kommer.
«Hun vil ha meg med inn i huset, der er det mange, et gammelt hus med ildsted på gulvet.
Hun er så stolt over at jeg har kommet hjem: Se her er Jens!
Det er godt å være i huset, de andre klapper når de ser meg!»
Jens sier at dette er emosjonelt krevende, han har vært borte så lenge, han må sette seg, han sitter på en benk tett inntil mor. Med meg som terapeut og støttespiller, avdekkes familielivet sakte, men sikkert.
«Mor sier: Dette er familien din.
Det er flere generasjoner der, mor er ung, søsteren min i dag er her også, en venninne av meg også, og den lille søsteren min som døde da hun var liten.
Jeg spør, og mor sier at det er sjelegruppen min dette.»
Jens vil spørre mor om noe: «Hvordan kan jeg komme til deg mor?»
Mor svarer: «Du er jo hos meg. Vi trenger ikke være fysisk sammen.»
«Er du langt borte, mor?»
«Nei, jeg er ikke det.»
Søsteren hans kommer bort og setter seg sammen med dem på benken, og sier:
«Her er vi sammen.»
Jens kjenner nå at kroppen hans visner litt bort der han ligger på benken min, samtidig som han sier:
«Nå er jeg der jeg skal være.»
Mye skjer i en prosess
Her tar vi en liten svipptur inn i kroppen hans for å finne ut av hva dette er, og Jens tar med seg skytsengelen sin på denne reisen. Han får mange svar i sin samtale med engelen om hva som skjer i kroppen, og ikke minst får han svar på en del om sitt forhold til sine egne barn.
Deretter reiser han tilbake til hytta igjen, til moren og familien sin. Nå får han en forklaring på hvorfor han var borte så lenge; en stor misforståelse gjorde at hans far i det tidligere livet kastet ham ut og stengte døra for ham. Kun 10-12 år gammel ble han satt på dør. I ungdomsårene bodde han sammen med noen jegere under en fjellhylle, før han våget seg tilbake til hjemmet.
Med ett føler han at han har et tau rundt bena, et tau som han «klipper av» for å bli fri.
«Det er tauet bort til min mor,» sier han.
Moren hans sier:
«Nå var du god, Jens. Du må slippe meg fri. Jeg venter på deg. Nå er du fri.»
Mens mor er der kan Jens spørre om mer:
«Hvorfor døde du mor når jeg ikke var der?»
«Fordi det var det jeg måtte,» svarer mor, «det handler ikke om deg, og at jeg ikke er glad i deg … Nå er jeg her.»
Jeg spør nå Jens om han kan tilgi seg selv for å ha båret på denne skyldfølelsen for at han forlot morens dødsleie, en skyld han ikke har trengt å bære på?
«Jeg tilgir meg selv for at jeg har båret på skyldfølelsen for ikke å ha vært der.»
Mor sier: «Jeg har aldri tenkt på å gi deg skyldfølelse.»
Den har Jens laget selv.
«Jeg er stolt over deg,» sier mor.
«Kan du være hjelperen min?» spør Jens.
Mor: «Jeg er her alltid …»
«Har du det godt, mor?»
«Ja, vær trygg.»
Dette var Jens’ opplevelse. En følelsesmessig sterk prosess som gjorde enormt mye med ham, forteller han i ettertid. Han forlot meg som en annen mann, dette endret hans måte å se verden på. Han fikk kontakt med mor, han fikk en forståelse av at han ikke sviktet henne på dødsleiet, han tilga seg selv for smerten han hadde bygget opp rundt hennes dødsleie i disse årene.
Han klarte å SE BAK det som han trodde var en sannhet: han hadde ikke sviktet sin mor ved å forlate dødsleiet hennes den natten. Tvert imot, det var akkurat da hun slapp taket, «fordi det var det hun måtte.»
Gjennom å snakke med sin skytsengel og med mor, møter Jens sitt eget høyere selv, han finner sin egen sannhet. Vi er alle koblet sammen på det spirituelle planet, og hva vi da kaller den som gir oss svarene på våre store spørsmål, spiller ingen rolle. Hjelper, skytsengel eller vårt høyere selv, eller Gud, kjært barn har mange navn. Vår indre pilot, som noen også kaller det, hvisker oss i øret gjennom hele livet, hvis vi bare finner nok indre stillhet til å lytte.
Jeg vet at regresjonsterapi kan gi oss ny innsikt, ny forståelse og hjelpe oss inn til en verden vi knapt aner eksisterer, en verden som er den sanne verden, en verden som bare venter på å bli utforsket – av deg.
I boken «SE BAK – Reiser til tidligere liv», kan du lese mange slike historier.
Se bak.
Se bak det du tror du ser.
Se bak det som først blender deg.
Se bak glitteret, se bak staffasjen,
bak fasaden, bak masken,
din egen maske, andres maske.
Se bak det som forviller deg.
Se bak det som forfører deg,
Se bak det du tror er din sannhet.
Se bak andres sannhet.
Se bak.
Se bak stjernene som skimrer.
Se bak smerten.
Se bak, ikke med ditt fysiske øye,
men med din sjel, ditt sinn,
for når du ser bak, ser du det som er.
Sitat fra boken «SE BAK – reiser til tidligere liv», av Anne Bodil Røsvik og Unni Ranheim.
Relaterte linker:
Ønsker du kontakt med en regresjonsterapeut?
> Regresjonsterapeuter på BEHANDLERLISTEN
Alternativ.no/Markedsplassen/Bøker
Hva er regresjonsterapi (Behandler.no)
Kurs og utdanning i Regresjonsterapi
Kurs i spiritisme
Kurs i mediumsutvikling og kanalisering
Relatert artikkel:
Mange tror på et liv etter døden