Blåkoll er en lav, flerårig plante i leppeblomstfamilien. Den blir vanligvis bare 5–25 centimeter høy, med motsatte blader og en tett blomsterstand av blåfiolette, lilla eller mer sjelden hvite blomster.
I Norge er den vanlig over store deler av landet og den kan finnes i enger, plener, åkerkanter, langs veier og i annen lav vegetasjon. Det er lett å overse den, men historien forteller at det ville vært ganske utenkelig for mange av våre forfedre.
På engelsk heter blåkoll fortsatt self-heal eller heal-all. Det er navn med store løfter.
Den engelske botanikeren og urtekyndige John Gerard skrev om planten i sitt store verk The Herball i 1597. Blåkoll ble da blant annet kalt Selfeheale, Carpenters herbe, Hookeheale og Sicklewort.
Gerard beskrev et avkok laget med vann eller vin som en urt for både innvendige og utvendige sår. Royal Botanic Gardens, Kew gjengir også Gerards berømte vurdering av planten som en særlig god «wound herb».
På 1600-tallet skrev Nicholas Culpeper at navnet self-heal viste til forestillingen om at dersom man ble skadet, kunne man bruke planten til å «heal yourself».
Det høres nesten ut som markedsføring fra vår egen tid. Men det forteller først og fremst hvor høyt planten ble verdsatt i eldre europeisk folkemedisin.
Blåkoll ble særlig brukt ved:
• sår og mindre blødninger
• irritasjon i munn og hals
• forkjølelse og feber
• betennelseslignende plager
• forskjellige hudproblemer.
I et gammelt irsk folkeminne fra County Kerry heter det ganske enkelt at self-heal brukt som gurglevann skulle hjelpe ved sår hals. Opplysningen er bevart i National Folklore Collection ved University College Dublin.
I gammel folkemedisin gikk grensen mellom medisin, ritualer og magi langt fra alltid der vi setter den i dag.
Et fascinerende eksempel kommer fra en nyere vitenskapelig kartlegging av tradisjonell plantebruk i Litauen. Forskerne fant opplysninger om at blåkoll kunne brennes slik at røyken ble brukt over mennesker som var blitt svært skremt av slanger – og over små barn som ikke ville sove.
Den samme planten kunne også tilberedes som urteuttrekk og brukes i te eller badevann for lignende formål.
Det betyr naturligvis ikke at moderne forskning har påvist noen magisk eller overnaturlig virkning.
Men slike beretninger er interessante fordi de viser hvordan enkelte planter fikk en langt større kulturell betydning enn bare rollen som «medisin». De ble en del av menneskenes forsøk på å skape trygghet når sykdom, frykt og andre problemer var vanskelige å forstå.
Blåkoll fikk tydeligvis en slik plass flere steder.
Historien er minst like lang i Asia.
I Kina heter planten Xia Ku Cao (夏枯草). Den er beskrevet allerede i Shen Nong’s Classic of the Materia Medica, et klassisk kinesisk verk som vanligvis dateres til perioden under det østlige Han-dynastiet, omkring år 25–220.
I kinesisk medisin brukes først og fremst de tørkede blomster- og fruktaksene.
Tradisjonelt har Xia Ku Cao vært knyttet til blant annet hevelser og knuter, halsplager, øyeplager og tilstander som innen tradisjonell kinesisk medisin beskrives som «varme» eller «ild».
Det interessante er at enkelte av disse gamle bruksområdene faktisk har fått oppmerksomhet i moderne forskning.
Blåkoll er kjemisk langt mer komplisert enn utseendet skulle tilsi.
Mer enn 250 forbindelser er rapportert fra planten. Blant stoffgruppene som har fått størst oppmerksomhet finner vi:
Fenolsyrer
• rosmarinsyre
• koffeinsyre
• klorogensyre
Flavonoider
• rutin
• quercetin
• hyperosid og flere andre
Triterpener
• ursolsyre
• oleanolsyre
Polysakkarider
• større, vannløselige karbohydratforbindelser som blant annet studeres for virkninger på immunsystem og virus.
Rosmarinsyre er spesielt interessant og brukes også som en av markørene ved kvalitetskontroll av Prunella vulgaris.
Til en viss grad.
Men her er det viktig å skille mellom tre forskjellige ting:
Det er først på det tredje nivået vi kan snakke om klinisk dokumentert behandling.
En av de eldste bruksområdene er nettopp sår.
I en studie publisert i Journal of Ethnopharmacology i 2022 undersøkte forskere den tradisjonelle bruken av Prunella vulgaris ved sår. Forsøkene ga støtte til både antiinflammatoriske og sårhelingsrelaterte mekanismer.
Det er et interessant samsvar mellom gammel urtebruk og moderne forskning.
Men studien var preklinisk. Den beviser ikke at en kopp blåkoll-te eller en hjemmelaget tinktur behandler sår hos mennesker.
Også den gamle bruken ved munn- og halsplager er interessant.
Vannløselige polysakkarider fra Prunella vulgaris har i laboratorieforsøk blant annet vist aktivitet mot herpes simplex-virus type 1 og 2. Andre forsøk har funnet effekt mot virusenes mulighet til å feste seg til celler.
Igjen gjelder det samme forbeholdet:
Laboratorieeffekt er ikke det samme som dokumentert behandling av virusinfeksjon hos mennesker.
Rosmarinsyre, flavonoider og andre fenolforbindelser fra planten viser tydelige antioksidative og betennelsesmodulerende effekter i laboratoriestudier.
Det gir en biologisk plausibel forklaring på hvorfor blåkoll så mange steder har vært brukt ved tilstander som tidligere ble beskrevet som «hete», betente eller irriterte.
Et av de mest spennende møtepunktene mellom tradisjon og moderne forskning gjelder skjoldbruskkjertelen.
Xia Ku Cao har lenge vært brukt i kinesisk medisin ved hevelser og knutedannelser på halsen.
I 2025 ble det publisert en systematisk oversikt og metaanalyse av 17 randomiserte studier med til sammen 1366 personer med hypertyreose. Preparater med Prunella vulgaris gitt sammen med vanlige tyreostatika ga på flere mål bedre resultater enn legemidlene alene.
Men resultatet må tolkes forsiktig.
Samtlige studier var gjennomført i Kina, flere hadde metodiske svakheter, det var stor variasjon mellom studiene og forfatterne vurderte den samlede evidensen som svak. De etterlyste større og bedre kontrollerte studier.
Det er altså et område som fortjener videre forskning – ikke dokumentasjon for at blåkoll skal brukes i stedet for medisinsk behandling.
En randomisert studie publisert i 2025 fant også symptomforbedring hos menn med moderate plager fra nedre urinveier etter 600 mg standardisert Prunella vulgaris-ekstrakt daglig i tolv uker. Bare 80 personer deltok, så funnet bør bekreftes i større studier.
Også dette undersøkes.
Ekstrakter og enkeltstoffer fra blåkoll har påvirket blant annet celledeling, apoptose – programmert celledød – og andre kreftrelaterte mekanismer i laboratorie- og dyreforsøk.
Dette er interessant grunnforskning.
Men en omfattende forskningsoversikt konkluderer med at antitumorforskningen hovedsakelig fortsatt befinner seg på preklinisk nivå, og at det mangler pålitelig klinisk dokumentasjon for kreftbehandling hos mennesker.
Blåkoll skal derfor ikke oppfattes som en dokumentert behandling mot kreft.
Her gir forskningen et overraskende konkret svar.
Det er bedre å se på plantens utviklingsstadium enn kalenderen.
I Norge blomstrer blåkoll vanligvis fra juni og gjennom deler av sommeren, med lokale variasjoner etter klima og voksested. Universitetet i Bergen oppgir juni–juli som vanlig blomstringstid, mens blomstring også ofte observeres i juli–august.
Hvis blad, blomster og de øvre delene av planten skal brukes, er perioden rundt full blomstring spesielt interessant.
En studie sammenlignet planten før blomstring, under full blomstring og etter at fruktene var modne. Konsentrasjonene av rosmarinsyre, ursolsyre og oleanolsyre var høyest under full blomstring.
Bladene inneholdt dessuten mer av disse stoffene enn stenglene.
En annen studie undersøkte selve blomsteraksene gjennom modningen og fant at innholdet av de samme stoffene sank markant etter hvert som aksene modnet.
For norske forhold gir dette en praktisk tommelfingerregel:
• Høst blåkoll når planten står godt i blomst og ser frisk ut, heller enn å vente til blomsterstanden er helt brun og frømoden.
• Bruk gjerne blader, blomster og de øvre, myke delene av stengelen.
• Unngå planter rett ved sterkt trafikkerte veier, sprøytede områder eller andre steder der plantene kan være forurenset.
Den beste tid for innhøsting av blåkoll er når planten er under full blomstring. Foto: Bertil Berg-Olsen
Planten bør tørkes relativt raskt etter høsting.
Legg urten i et tynt lag på et tørt, luftig sted uten direkte sollys. Den kan også tørkes i urtetørker ved moderat temperatur.
Rundt 35–40 °C eller lavere er et fornuftig område. Både urtelitteraturen og forskningsarbeider på Prunella vulgaris beskriver tørking omkring 40 °C eller ved vanlig romtemperatur.
Urten er ferdig når blader og tynne stilker er helt tørre og sprø.
Deretter oppbevares den mørkt, tørt og godt lukket.
Her finnes det faktisk forskning spesielt på blåkoll/Prunella vulgaris.
Forskere sammenlignet tørkede blomsteraks fra inneværende års avling med materiale som hadde vært lagret i ett og to år.
Med økende lagringstid falt innholdet av blant annet:
• rosmarinsyre
• ursolsyre
• oleanolsyre
• flavonoider
• polysakkarider
• vannløselige forbindelser
alkoholløselige forbindelser.
Forskerne konkluderte med at materiale fra inneværende år hadde best kvalitet.
Det betyr ikke at blåkoll automatisk er «ødelagt» etter tolv måneder.
Men hvis målet er å bevare mest mulig av de målte innholdsstoffene, er det fornuftig å bruke den tørkede urten innen omtrent ett år etter høsting og høste en ny forsyning neste sesong.
Merk glasset med plantenavn og høstedato.
Den enkleste måten å bevare planten på er å tørke den som beskrevet ovenfor og lagre den grovklippet.
Da kan den senere brukes til:
• urtete
• avkok
• gurglevann
• omslag eller kompresser
• videre uttrekk i alkohol.
Oppbevaring som tørket råvare har også den fordelen at du selv kan velge hvordan planten skal ekstraheres når den skal brukes.
Dette er den enkleste tilberedningen.
En vanlig tradisjonell oppskrift er:
1–2 teskjeer tørket, grovklippet blåkoll til én kopp vann.
Hell kokende vann over urten, legg gjerne på lokk og la den trekke omkring 10 minutter før den siles.
Friske blomsterstander kan også brukes.
Te trekker ut mange av de vannløselige stoffene, blant annet fenolforbindelser og polysakkarider.
Tradisjonelt har teen både vært drukket og blitt brukt som gurglevann.
Et avkok – eller dekokt – er sterkere ekstrahert enn vanlig te.
Her ligger urten i varmt vann over lengre tid eller får småkoke forsiktig før den siles.
Dette er særlig relevant fordi en del av forskningen på Prunella vulgaris nettopp bruker vannsekstrakter. I en laboratoriestudie ble tørket urt ekstrahert i kokende vann i én time før ekstraktet ble filtrert og videre analysert. Det er en laboratoriemetode, ikke en anbefalt dosering for hjemmebruk, men den viser at viktige forbindelser i planten faktisk lar seg trekke ut i vann.
I kinesisk farmakopétradisjon brukes de tørkede blomsteraksene som avkok. Vanlig oppgitt mengde er 9–15 gram per døgn, men dette er en tradisjonell medisinsk dosering, ikke en generell anbefaling for selvbehandling.
Mens vann er godt egnet til blant annet polysakkarider og mange fenolforbindelser, kan alkohol trekke ut andre forbindelser bedre.
Derfor brukes ofte en blanding av alkohol og vann.
Det finnes ikke én universelt standardisert tinkturoppskrift for Prunella vulgaris. Ferdige urteprodukter finnes imidlertid blant annet som 1:5-uttrekk, og det brukes alkoholstyrker i området omkring 45–60 prosent. Laboratorieforskning viser også at uttrekk med omkring 50–60 prosent etanol inneholder blant annet rosmarinsyre, koffeinsyre, rutin og quercetin.
En praktisk tradisjonell metode med tørket urt er:
1 del tørket blåkoll til 5 deler væske.
For eksempel:
20 gram tørket, grovklippet blåkoll + 100 ml alkohol/vann på omkring 50–60 %.
Ha urten i et rent glass, hell over væsken og pass på at plantematerialet er dekket. La glasset stå mørkt i omtrent 2–3 uker og vend eller rist det regelmessig.
Sil deretter tinkturen og oppbevar den i en mørk, tett flaske merket med:
• Blåkoll/Prunella vulgaris
• plantedel
• dato
• blandingsforhold, for eksempel 1:5
• alkoholstyrke.
Dette er en metode for urteekstraksjon – ikke en dokumentert medisinsk dosering.
Historien om blåkoll er et godt eksempel på hvorfor gamle medisinplanter fortsatt fascinerer forskere.
Man startet ikke med rosmarinsyre, polysakkarider, cytokiner eller laboratorieanalyser. Man startet med observasjoner.
En plante ble lagt på et sår. En annen ble kokt til te. Noen erfaringer ble videreført i familier og lokale tradisjoner. Andre fikk plass i store urtebøker. Etter hvert oppsto historier, forestillinger og ritualer rundt plantene.
Mye av dette viste seg sikkert å være feil. Men ikke nødvendigvis alt.
Når en plante som gjennom flere hundre år ble kalt self-heal og brukt mot sår senere viser målbare antiinflammatoriske og sårhelingsrelaterte effekter i laboratoriet, er det verdt å undersøke nærmere.
Når en urt som i århundrer har vært brukt mot hevelser og sykdommer i halsområdet fortsatt undersøkes klinisk i forbindelse med sykdommer i skjoldbruskkjertelen, blir forbindelsen mellom gammel kunnskap og moderne forskning enda mer interessant.
Det betyr ikke at tradisjonen «har bevist» noe. Men noen ganger kan gamle urtebøker inneholde spørsmål som moderne forskning først nå har fått verktøyene til å undersøke.
Og midt i den norske sommerenga står fortsatt den lille blåfiolette planten som i flere hundre år har båret et usedvanlig selvsikkert navn:
Self-heal – urten som leger.
Tradisjonell bruk og resultater fra celle- og dyreforsøk er ikke det samme som dokumentert medisinsk effekt hos mennesker. Kunnskapen om langtidsbruk, legemiddelinteraksjoner og enkelte bivirkninger ved blåkoll/Prunella vulgaris er fortsatt begrenset. En større forskningsoversikt peker spesielt på at farmakokinetikk og interaksjoner med legemidler er dårlig kartlagt.
Personer som bruker faste legemidler, er gravide eller ammer, har alvorlig sykdom eller er under kreftbehandling eller annen spesialisert behandling, bør derfor avklare regelmessig medisinsk bruk av konsentrerte ekstrakter eller tinkturer med lege eller annet kvalifisert helsepersonell.
Kilder og videre lesning
Artikkelen bygger blant annet på forskningsoversikten til Pan, Wang og Chen, Prunella vulgaris L. – A Review of its Ethnopharmacology, Phytochemistry, Quality Control and Pharmacological Effects, publisert i Frontiers in Pharmacology i 2022, samt nyere studier om høstetidspunkt, lagring, sårheling og klinisk forskning.
Botaniske opplysninger om norsk blåkoll er kontrollert mot Store norske leksikon og Universitetet i Bergen.
Fullmånen og måneformørkelsen i Fiskene 28. august 2026 setter, i astrologisk tolkning, søkelyset på overgangen mellom det vi har vokst fra og det som nå er i ferd med å vokse frem.
Den vokser i plener, enger og veikanter og er så vanlig at mange går rett forbi den. Men blåkoll (Prunella vulgaris) har gjennom århundrer hatt et nesten eventyrlig ry som legeurt. I England fikk den navn som «self-heal» og «heal-all», mens den i kinesisk urtemedisin har vært brukt i nærmere to tusen år.
Se hele kalenderen
>> Trykk her
HELHET – SPIRITUALITET – INNSIKT
Siste nytt – Få gode tilbud
Se etter en epost med bekreftelse i din innboks eller i søppelfilteret.
Noe uklart!
Kontakt oss gjerne, vi er glade for alle spørsmål som vi kan hjelpe deg med.
